Med hund i skiløypa

Å ha med hunden i skiløypa kan være et ordentlig styr. Men med et minimum av forberedelser kan det også være fantastisk god trening for både hund og eier, og ikke minst veldig moro.

I denne artikkelen vil jeg komme med mine tips til hvordan du kan gjøre skituren til det den bør være: en hyggelig treningstur for både deg og hunden, uten stress og ubehagelige konfrontasjoner med andre brukere av skiløypene. Dette er en høyst subjektiv artikkel basert utelukkende på personlige erfaringer, og jeg påberoper meg ikke å sitte på noen fasit. Du må selv finne den formen og det utstyret som passer best for deg og din firbente. Nederst i artikkelen finner du en oversikt over utstyret jeg bruker.

Hunden trenger bare å kunne to ting

Alle som noen gang har vært i en skiløype vet at det kan by på en del utfordrende situasjoner å ha med hund, og spesielt i trekksele. Akkurat som gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, virker det som at snøen er hvitere på den andre siden av sporet; iallfall synes mine hunder det. Resultatet er ofte en imponerende snublelinje på tvers, egnet for å effektivt stoppe enhver stakkar som kommer motsatt vei.

For å unngå slike og andre kjedelige situasjoner, har jeg kommet frem til at jeg egentlig bare trenger å lære hunden to kommandoer: ”høyre” og ”bak”. Så snart disse kommandoene sitter, er bekymringene i hovedsak borte.

Med kommandoen ”høyre” mener jeg at hunden til enhver tid skal holde seg til høyre for sporet vi går i. Da ødelegger den ikke nysatte, løse spor, og man slipper å bekymre seg for skiløpere som kommer imot. Går du skøyting, er ikke denne kommandoen så viktig, siden du da holder deg mellom sporene.

Med ”bak” mener jeg at hunden skal – ja, du gjettet riktig – gå bak meg. Det betyr rett bak meg, uansett hvor jeg går og hvor fort jeg går. Går jeg klassisk, skal hunden gå bak meg og til høyre for sporet. Går jeg skøyting, skal den gå rett bak meg. Grunnen til at jeg er nøye med denne kommandoen, er to ting: Den ene er at jeg selv ikke får så mye trening med to topptrente engelsk settere foran meg, og dermed vil jeg gjerne gå for egen maskin iallfall et stykke av veien. Og jeg vil slippe å måtte følge med på en hund som svinser fram og tilbake i løypa foran meg. Den andre grunnen er i bratte utforkjøringer, da synes jeg det er tryggest å slippe hunden løs og la den gå bak meg. Da minimeres risikoen for stygge sammenstøt.

Spjeldberget's Fack går til høyre for sporet; både foran og bak.

Raus med ros

Innlæringen av disse kommandoene er veldig enkel (langt enklere enn for eksempel RIOS, som jeg stadig sliter med). Jeg begynner med å gå klassisk, og la hunden gå foran meg i trekkselen. Jeg styrer ham inn til høyre for sporet, og er raus med rosen når han går riktig. Så snart han begynner å krysse løypa, korrigerer jeg med et ”nei” og styrer ham inn til høyre igjen. Jeg er veldig konsekvent på dette de første turene, og dersom hunden ikke går til høyre, bremser jeg helt ned. Læringseffekten blir da at dersom hunden går til høyre, får den masse ros og det går fremover. Krysser den sporet, stopper det opp og blir kjedelig.

Når det gjelder ”bak”-kommandoen, gjør jeg dette på samme måte, og i tillegg holder jeg ut stavene for å hindre at hunden kommer seg forbi meg de første gangene.

Dersom du setter av de to første skiturene til å trene på disse momentene, vil det som regel være tilstrekkelig. Det holdt iallfall for mine hunder, og ingen har noen gang beskyldt dem for å være spesielt smarte. Unngå å bli irritert og lei, avslutt heller idet hunden gjør det riktig. Ingen, verken mennesker eller dyr, lærer noe særlig av en lærer som er tydelig irritert og misfornøyd.

Har du kommentarer til artikkelen, så post dem gjerne i forumet. God påske!

Utstyret jeg bruker

Sele: Glem små sykkelseler, dyrebutikkseler med perler og det gamle rælet du tok vare på fra labradoren du hadde i 1961. En skikkelig nomesele koster rundt 500 kroner og du kommer til å merke forskjellen. Nomeselen er den typen sele som hundekjørerne bruker, og som har festet helt bak på halerota. Ta med deg hunden når du skal kjøpe sele, det er viktig at den passer perfekt. Den skal være trang i hodeåpningen, du skal nesten måtte presse den over hundens hode. Pass på å ”dra” nakkeskinnet fremover etter at du har tatt på selen.

Belte og strikk: De fleste hundekjørerbelter er veldig brede og massive, uten at jeg helt har forstått meningen med det. Jeg bruker et belte av type ”Baggen”, hvor jeg har dratt selve strikken ut av beltet, og bruker bare strikken. Siden det er strikk i både beltet og kjørelina, blir det ikke noen harde rykk uansett, og beltet kommer ikke i konflikt med sekken. Strikken frem til hunden(e) er en helt vanlig kjørestrikk på ca. 2 meter. Når jeg kjører med to hunder, har jeg i tillegg en hanefot og en nakkeline. Nakkelina sørger for å holde hundene sånn noenlunde samlet.

Potesokker: Noen er heldige og slipper ising og kladding i potene; det gjelder dessverre ikke meg og mine hunder. Her blir det isklumper i potene bare Gislefoss melder om snø, og jeg bruker derfor potesokker på hundene mine stort sett hele vinteren. Her finnes det mange alternativer, men jeg kjøper enkle sokker på Brukshunden på Alnabru. Denne butikken drives av hundekjørere, og de har god kunnskap om det de selger.

Hodelykt: Jeg styrer unna lysløypene på kvelden, siden det ofte er veldig mye folk der. Jeg bruker de vanlige markaløypene, og da må man ha en god hodelykt. LED-lyktene er små og har veldig god batterilevetid, men lyset er ikke noe å skryte av. Jeg bruker isteden en Magicshine som gir betydelig sterkere lys og bredere lyssøyle. Bakdelen er at batteriet ikke holder lenger enn maks. 4–5 timer, så dette må lades etter hver tur. Lykta koster rundt 600 kroner og finnes ofte på tilbud.