Hundeavl - En etisk vurdering

RÅDET FOR DYREETIKK
Oppnevnt av Landbruksdepartementet

Innledning

Rådet for dyreetikk har tidligere tatt opp dyrevernmessige og etiske sider ved produksjonsdyravlen, og ser det som en naturlig fortsettelse å vurdere forholdene hos familiedyr, og da først og fremst hos hund.

Mens produksjonsdyravlen, iallfall når det gjelder storfe og gris, er godt organisert med klare avlsmål og velutviklede metoder for å registrere relevante egenskaper, er bildet mer sammensatt når det gjelder hund. Det er et stort antall raser og det er ofte mange aktører innen hver rase. Rasene har til dels meget forskjellige bruksområder, selv om de aller fleste hunder holdes som medlem i en familie.
Enkelte hunderaser er mer plaget av sjukdom og skader enn andre. Noen av sjukdommene har en klar sammenheng med favoriserte, men i helsesammenheng uheldige eksteriøre trekk. I tillegg til sjukdom som er direkte relatert til visse bygningstrekk, er enkelte raser arvelig disponert for spesielle sjukdommer eller defekter som ikke har noen direkte sammenheng med rasens utseende eller egenskaper, men som skyldes en mer tilfeldig opphopning av sjukdomsgener i rasen.

Organisert hundeavl

De aller fleste reinrasede hunder i Norge er registrert i Norsk Kennel Klub (NKK), som er den største organisasjonen for hundeeiere i Norge. Det finnes mer enn 200 forskjellige hunderaser her i landet. NKK arrangerer utstillinger der hundens eksteriør og bevegelser vurderes av autoriserte dommere. Gemyttet blir også vurdert, i den grad det er mulig for dommeren å gjøre seg opp en mening om det i løpet av noen minutter. Hunder som viser tegn til aggresjon overfor dommeren kan bli avvist. Resultater fra utstillinger danner i stor grad basis for avlsarbeidet. For en del rasers vedkommende legges det betydelig vekt på prestasjoner på bruksprøver (jaktprøver). De fleste hunderaser har egne raseklubber, og mange av disse raseklubbene har etablert avlsråd. Avlsrådet anbefaler, godkjenner eller fraråder paringer av enkelthunder eller kombinasjoner på forespørsel fra potensielle oppdrettere. Enkelte raseklubber setter spesifikke krav til hunder som godkjennes til avl, f.eks. at de har fått røntgenfotografert hofteleddene og funnet fri for hofteleddsdysplasi.

Arvelige defekter og arvelig sjukdomsdisposisjon

En rekke raser er plaget med arvelige sjukdommer som ikke er en direkte følge av seleksjon for uheldige eksteriøre trekk. Dette gjelder f.eks. hofteleddsdysplasi, en rekke øyesykdommer, misdannelser i indre organer, stoffskiftesjukdommer, overhyppighet av kreft m.v. Det kan være sjukdommer med enkel nedarving, slik som for mange øyesykdommer, eller sjukdommer som skyldes et samspill mellom mange gener og der ofte miljøfaktorer også er av betydning, som for hofteleddsdysplasi og allergier.
Generelt gjelder at hos enhver art vil de fleste individer være bærere av noen defektgener. De aller fleste slike defektgener er recessive (vikende), og får ingen betydning for individet så lenge det også har et gen som fungerer normalt. Naturen har mekanismer som reduserer sannsynligheten for innavl i ville dyrepopulasjoner, og innen den menneskestyrte husdyravlen forsøker man generelt å unngå paringer mellom nært beslektede individer. Sannsynligheten for at to individer som er bærere av det samme defektgenet skal få avkom sammen, blir dermed redusert. Et unntak er imidlertid hundeavl, hvor innavl eller linjeavl i stor grad har vært akseptert. Matadoravl, det vil si at en god hannhund blir far til et stort antall valper, har også bidratt til å redusere den genetiske variasjonen. I populasjoner med få individer kan det være vanskelig å unngå innavl fordi det kan by på problemer å finne ubeslektede dyr. Men også innenfor tallmessig større raser har man i forbausende grad paret nære slektninger. Resultatet har vært et forutsigbart og stabilt eksteriør. Men paring mellom beslektede individer vil nødvendigvis føre til at ikke bare de ønskede egenskapene, men også eventuelle defektgener og sjukdomsdisponerende gener etterhvert oppkonsentreres i rasen.
I hundeavlen har man vært mest opptatt av egenskaper hos avlsdyret selv og dets aner. I moderne produksjonsdyravl legges også stor vekt på egenskaper hos avkom eller hel- og halvsøsken, noe som totalt sett gir et bredere og sikrere grunnlag for å vurdere dyrets genetiske potensiale.