Avls historikk

Av Trygve Heyerdahl

Det er helt avgjørende for eksteriørbedømmelse av Engelsksetter at man kjenner rasens etologi. Formålet med og bakgrunnen for rasens opprinnelse kommer her så tydlig frem.

I Tyskland, Danmark og Sverige jaktet man tidlig med stående hunder - de såkalte hønsehunder. Danske jegere brakte med seg slike hunder til jakt i Norge. Men det var først i i midten av forrige århundre , da de engelske "gentlemen" tok med sine settere hit til landet , at interessen for denne form for jakt ble vekket her hos oss. Den moderne engelsksetter slik vi kjenner den er i første rekke en enkelt manns verk. Denne mannen var Edward Laverack ( 1798 - 1877).

Han grunnla sin stamme på de "settere" han i 1825 fikk av presten Harrison. Disse "settere" var et resultat av Harrisons over 30 års innavlsarbeide, og de hadde i seg blod fra datidens forskjellige setterstammer, blant annet spanske jaktspaniels, franske og tyske langhårete hønsehunder. Edvard Laverack brukte nesten en menneskealder på å få fram sin berømte Laveracksetter.
Etter over 40 års konsekvent innavl på setterne, Ponto og Moll, fremsto Laveracksetteren som en meget ensartet type. Den var seig og utholdene og særdeles godt skikket til det den var avlet frem mot, nemlig rypejakt i de skotske "highlands".

Edward Lawerack var ikke interessert i noen annen form for jakt . For ham var det bare rypejakten som betød noe. Det var erfaringene fra denne jakten som ble avgjørende i hans valg av avlsdyr.
Laverack opplevde å få sin egen personlig utarbeidede standard anerkjent av "The English Setter Club" som den offisielle standard for engelsksetter.

Edward Laveracks kennel ble senere overtatt av waliseren R. Purcell Llewellin, som vidreforedlet denne stammen med den samme målsetting for øye. Og nettopp dette at engelsksetteren først og fremst er en hund utviklet for krevende høyfjellsjakt, gjorde den tidlig populær og etter hvert til den mest populære stående fuglehund her i Norge.

I dag registreres det her i landet hvert år godt over 1200 engelsksettere, og rasen ligger hvert år blant de 5 mest populære på NKK's registreringstatistikk. Når vi så vet at engelsksetteren er en fullblods jakthund, viser dette anselige tall hvilken posisjon rypejakten har her hos oss. Engelsksetteren er ingen selskapshund, og får heller ikke bli det, like lite som den er eller får bli en såkallt utstillingshund. Rasen er også i dag en typisk jakthund med lange og rike tradisjoner i hele Norden.

Det er et beklagelig faktum at engelskmennene allerede før århundreskiftet maktet å dele rasen i to. Engelsksetterfolket der delte seg i to fiendtlige leire - en jakt / jaktprøveleir og en utstillingsleir. Resultatet ser vi nå.

Engelskmennene har i dag to ganske forskjellige typer engelsksettere, - en utstillingshund , " show eller benchdog", og en jakttype, "fieldtrailer". Begge typene har utviklet seg i hver sin retning langt vekk fra den opprinnelige Laveracksetter.

'Rypehunden par excellence'